En kreftsykepleiers erfaringer

“Å jobbe på en avdeling med mange smittede beboere er krevende og utfordrende, både når det gjelder å bli kjent med nye pasienter og deres livs-situasjoner, men også det at vi skal kle oss i fullt smitteutstyr.

Når pasientene har en demens-diagnose i tillegg, kan situasjonen være enda mer tilspisset. I hvert fall, det trodde jeg. Jeg hørte fra kollegaer om situasjoner hvor de hadde testet pasientene med demens for Covid 19, og hvor dette føltes som et overgrep. Rett og slett invaderende. Det er nokså utfordrende å forklare at du skal stikke en pinne i nesa og halsen til noen som ikke har evnen til å forstå det slik vi gjør. Det var i hvert fall det jeg tenkte når jeg ble spurt om å jobbe nattevakter på denne avdelingen. Jeg så for meg situasjoner hvor det var mye vandring på gangene, urolige pasienter som holdes på rommene og for ikke å snakke om de som ble enda dårligere. De som skulle dø av Covid 19. Hvordan skulle jeg klare å stå i det? Jeg så det for meg: «De måtte vandre over grensen fra liv til død omgitt av gulkledde, fremmede mennesker».

Men så kom jeg på avdelingen og ble i første omgang møtt av en avdelingsleder som jobbet iherdig med å få på plass riktig og tilstrekkelig bemanning, sørget for nok utstyr, og til og med at frivillige i kommunen serverte oss middag! Jeg må si det var en heftig – men også fin erfaring. Vi var godt bemannet, og det var absolutt ikke slik jeg hadde sett det for meg. Vi lindret godt, da sykehjemslegen hadde vært raus og gitt oss de rammene vi trengte med bakgrunn i anbefalingene fra Ahus. Vi brukte våre stemmer, og hadde aktiv øyekontakt når vi var hos de som trengte oss mest. De som ikke klarte kampen mot Covid-19 sovnet rolig inn med flere pleiere rundt seg og en hånd å holde i. De fikk tilstrekkelig lindring – kanskje litt mer enn vanlig – og vi opplevde at de fikk en rolig og verdig avslutning på livet. Til tross for gulkledde pleiere med masker, sørget vi for å prate med rolig og tydelig stemme, gi de gode ord på veien. Og smile kan man faktisk også med øynene! En av pleierne sang til og med noen nydelige strofer i det ellers så stille rommet.

De som var symptomfrie, men hadde behov for å «vandre» litt på nattestid, ble også tatt godt vare på. Noen ble bedt opp til dans av en annen pleier, og vi kunne dermed også le litt sammen på avdelingen som var full av kontraster.

Hvis vi bruker oss selv som medmennesker, har evne og vilje til å gi god og verdighetsbevarende omsorg, kan de fleste situasjoner bli gode. Også i disse korona-tider!»

Hilsen kreftsykepleier som bidrar i sykehjem under covid-19-krisen.