Samhandling og brukermedvirkning i KAD

Det er viktig å undersøke om en betydelig satsing som kommunale akutte døgnenheter (KAD) oppfyller helsemyndighetenes intensjon for tjenesten. I den sammenheng er det interessant å observere at blant helsepersonell som jobber i og med KAD til daglig, er det ikke en delt oppfatning av hva en KAD er og hva den bør være.

Hvem er de rette pasientene? Hvor mye tid og ressurser er, eller bør være, forbundet med inn- og utskrivning av pasienter?  Denne uenigheten oppleves å gå utover muligheten for å gi koordinerte tjenester og jobbe effektivt med KAD-ene.

Uenighet om formål og funksjon vises i organiseringen av KAD-ene som igjen påvirker effektiviteten. For eksempel ble tilgang til lege begrenset av at legestillingene ofte er deltidsstillinger, eller at noen KAD-er ikke har legedekning om natten.  I tillegg oppleves KAD som en dårlig integrert del av den kommunale tjenesten, og av noen som et nytt organisatorisk nivå med nye grensesnitt for samarbeid mellom aktørene, og en fare for økt byråkratisering.  Mange opplevde at KAD-ene ikke enda hadde funnet sin rette plass i den kommunale helsetjenestekjeden eller var usikre på hvor hensiktsmessig den var, ikke minst på fordi de har ganske begrenset kapasitet.

I sum kan man tolke helsepersonells erfaringer som at KADene primært ble designet ovenfra for å identifisere og behandle såkalte «passende» pasienter i stedet for å identifisere og kartlegge befolkningens behov og utforme optimale helsetjenester deretter. Artikkelen som beskriver dette kan leses her.

KAD var tenkt å forbedre kontinuiteten og koordineringen av pasientforløpene. Dette forutsetter god samhandling mellom KAD, fastlege, tjenestekontor og hjemmetjenestene. De som jobber i disse tjenestene beskrev imidlertid dette samarbeidet som utfordrende. Spesielt gjaldt dette inn- og utskrivning av pasienter.

Partene var uenige i hva som var de «riktige» pasienter for enhetene. For eksempel kunne innleggende leger mene at innleggelseskriteriene var for strikte mens KAD-ansatte anså dem som passende. Aktørene hadde også forskjellige situasjonsforståelser fordi de hadde ulike profesjonelle ståsteder, funksjoner og prioriteringer.

Dette kunne bidra til flere barrierer i pasientforløpet, som for eksempel i inn- og utskriving til KAD. Om et blodprøvesvar manglet, kunne dette bidra til at KAD avviste en innleggelse. Tjenestekontoret kunne nekte å ta imot pasientene fra KAD dersom de ikke hadde et passende/tilstrekkelig tilbud i den aktuelle kommunen.

Artikkelen som beskriver utfordringer i samhandlingen kan leses her, og den  konkluderer  med at når en ny helsetjeneste, som KAD, implementeres som en del av et pasientforløp, er det viktig å investere betydelig innsats i tiltak som skal styrke relasjonelt og strukturelt samarbeid mellom aktørene slik at pasientforløpet blir smidig og koordinert.

Selv om brukermedvirkning er vektlagt i lover og forskrifter, vet vi lite om hva slags erfaringer pasienter, pårørende og helsepersonell har på hvordan det fungerer i praksis. Når vi snakket med disse gruppene om brukermedvirkning i KAD så vi at pasienters deltakelse i beslutningsprosesser om deres eget hjelpetilbud forekom sjelden.

Den enkelte ansatte har liten fullmakt til å oppfylle pasientenes ønsker om det videre forløpet fordi institusjonsplasser og hjemmetjenesteressurser er begrenset. Pasienter og pårørende snakket ikke direkte om manglende brukermedvirkning, men om at det var behov de ikke fikk dekket. De ansatte ved KAD beskrev brukermedvirkning som det å gi god informasjon og å lytte respektfullt. De i hjemmetjenesten knyttet brukermedvirkning primært til å aktivisere de eldre og gjøre dem selvhjulpne.

De ansattes perspektiv ser ut til å være basert på et verdigrunnlag om det å være selvhjulpen og uavhengig. Uavhengighet knyttes til hvordan de ser på pasientens verdighet, uten at det er noe avsjekk på om dette samsvarer med den enkelte pasients preferanser og opplevelse av egne behov.

Funnene kan tyde på at det ikke finnes et omforent begrep om hva brukermedvirkning er og at det man kan kalle reell brukermedvirkning – det vil si pasientens aktive deltakelse i planlegging, gjennomføring og evaluering av tiltak – knapt forekommer i denne settingen.

Hvis reell medvirkning skal bli en realitet, må ansatte ha tilstrekkelig handlingsrom, og tid og ressurser til å utvikle et gjensidig tillitsforhold til pasientene. Fagpersonen må ta ansvaret for den tilliten de blir vist og ivareta pasientens verdighet og autonomi, også innen det nye paradigmet med eldre som aktive og selvhjulpne.

Artikkelen som handler om brukermedvirkning i KAD kan leses her.