Legg til favoritt

Hva er psykisk utviklingshemming?

Her får du en kort innføring i hva psykisk utviklinghemming er.

Psykisk utviklingshemming er en medfødt tilstand eller en skade man har fått veldig tidlig i livet. Ofte brukes begrepet utviklingshemming om psykisk utviklingshemming, men i ICD-10 (den offisielle diagnosemanualen som brukes i Norge) bruker man hele begrepet. Det har vi valgt å gjøre i denne artikkelen også.

Psykisk utviklingshemming er en tilstand under det mer overordnede begrepet «Utviklingsforstyrrelser» som ofte brukes som en fellesbetegnelse for tilstander som medfører at et barns utvikling forsinkes eller hemmes.

Den hyppigste årsaken til utviklingshemming skyldes organisk skade i hjernen. Psykisk utviklingshemming innebærer alltid nedsatt kognitive ferdigheter, men også ulik grad av utfordringer når det gjelder motorikk, språk, sosial kompetanse og evne til å mestre dagligdagse aktiviteter (2).

Klassifisering av psykisk utviklingshemming

For å fylle diagnosekriteriet Psykisk utviklingshemming i ICD-10, må personen gjennomføre en evnetest eller intelligenstest. I tillegg gjøres en vurdering av personens adaptive ferdighetsnivå. Det vil si ferdigheter knyttet til motorikk, kommunikasjon, dagliglivets ferdigheter, herunder evne til egenomsorg, sosiale ferdigheter, samt problematferd. Graden av utviklingshemming bestemmes gjennom testingen av personen (2).

Lett psykisk utviklingshemming er den vanligste graden og her har man de med letteste vansker. De med moderat psykisk utviklingshemming har større vansker med å greie seg i hverdagen. Det finnes også mennesker som har alvorlig eller dyp psykisk utviklingshemming. De har ofte veldig store hjelpebehov i hverdagen og trenger hjelp med det meste. Jo lavere evnenivå, jo større vansker i hverdagen og jo mer alvorlig utviklingshemming (1).

Somatisk sykdom og psykiske lidelser hos mennesker med psykisk utviklingshemming

Mennesker med psykisk utviklingshemming har oftere somatisk sykdom eller psykiske lidelser enn mennesker uten psykisk utviklingshemming, blant annet på grunn av iboende biologisk sårbarhet (2). Sykdomstegn hos utviklingshemmende kan overses fordi personen selv ikke kan uttrykke seg om tilstanden, eller uttrykker seg på en måte som ikke blir forstått (2). Det er derfor viktig at helsepersonell som jobber med mennesker med utviklingshemming er gode til å observere hvordan personen har det, og hvis det skulle oppstå forandringer. Forandringer kan for eksempel være at personen sover mindre, blir overaktiv, spiser mer eller mindre enn normalt eller oppfører seg aggressivt (4).

Mennesker med psykisk utviklingshemming har mulighet til å lære seg masse i løpet av livet. Det å ha en utviklingshemming betyr ikke at man ikke utvikler seg gjennom de erfaringene man gjør gjennom livet, og det kan være store variasjoner mellom individer med utviklingshemming (3). Måten omgivelsene forstår og tilrettelegger for utfordringene den enkelte personen har, er avgjørende for utvikling av tilleggsvansker. Forskning og erfaring viser at gode opplæringstiltak og kompenserende innsats kan utgjøre en betydelig forskjell for personens utvikling og grad av selvstendighet (2).

For å lære og lese mer, se referanseliste under.

Referanser:

1. ICD-10 (1992). The ICD-10 Classification of Mental and Behavioural Disorders, Clinical Description and Diagnostic Guidelines, norsk oversettelse 3. Opplag 2002. Gyldendal Norsk Forlag AS.
2. https://naku.no/kunnskapsbanken/diagnose-psykisk-utviklingshemming-icd-10#main-content
3. Helsedirektoratet
4. Ekenes, J, Bakken, T.L., Løkke, J.A. & Mæhle, I. (2008). Utredning og diagnostisering. Utviklingshemming, psykiske lidelser og atferdsvansker. Universitetsforlaget.

 

Alle fagartikler