Legg til favoritt

«Jeg trente ham til å gå på et toalett han ikke har»

Det er ikke én fasit på hva som er universell verdi for brukeren. Hvordan håndterer vestlige bistandsarbeidere og våre utdanninger dette?

I starten av juni publiserte Oppland arbeiderblad kronikken som ergoterapistudenter har skrevet om et arbeid på bachelorutdanningen ved NTNU Gjøvik. På oppfordring fra følgere på Kompetansebroen publiseres kronikken her som en lokal nyhetssak og en oppfølger etter “Hva er viktig for deg? dagen som ble markert 9.juni.

Kronikken er skrevet av studentene Katrine Wølstad-Knudsen og Cathrine Hansen Akerhaugen i samarbeid med studentveileder Linda Stigen. Studentene interesserte seg for Palestina og merket seg raskt at det er lite tilgjengelig forskning på arbeidet helsepersonell utøver i østlige kulturer.

Kronikken kan leses her:

Pasienten hadde god framgang da de trente ham i å gå på vannklosett på institusjonen. Da ergoterapeuten skulle på et hjemmebesøk for oppfølging, så han at toalettet var et hull i bakken.

Det er ikke én fasit på hva som er universell verdi for brukeren. Hvordan håndterer vestlige bistandsarbeidere og våre utdanninger dette?

Om du mister muligheten til å kle på deg eller gå på do alene, er det nærliggende å tenke at det viktigste vil være å gjenvinne ferdighetene slik at du igjen blir i stand til å klare deg selv i disse aktivitetene. Dette er imidlertid ikke en universell verdi. Vestlig kultur og perspektiver prioriterer pasienters selvstendighet, egenomsorg og produktivitet. Disse verdiene representerer ikke nødvendigvis verdiene til majoriteten av verdens befolkning.

Som studenter ved ergoterapiutdanningen ved NTNU Gjøvik, intervjuet vi seks palestinske ergoterapeuter om hvordan de utøver faget i deres kulturelle kontekst ,og hvordan geopolitiske og sosiokulturelle faktorer påvirker praksisen

I Palestina kan forskjellene mellom bygd og by være store når det gjelder fasiliteter og levestandard. Ergoterapeutene holder ofte til i byene der mulighetene for aktiviteter og behandling er større enn på landsbygden. På bakgrunn av dette bringes pasientene inn til byene for å trene på institusjoner med flere ressurser og fasiliteter som likner mer de vi møter i vesten.

– Til tross for all retorikken om at folk det angår skal være i sentrum, er det en konflikt mellom teoretiske humanitære verdier og det faktum at folk som blir berørt, ikke er i sentrum for hvordan humanitær bistand blir planlagt eller gitt, uttalte Patrick Saez ved Center for Global Developments i Storbritannia til Bistandsaktuelt i september 2021.

En ergoterapeut vi intervjuet, beskrev hvordan en av pasientene hadde sagt at «Jeg har lært å spise, kle på meg og forflytte meg med rullestol. Det er veldig fint, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få utført bønn, eller komme meg til moskeen».

I en østlig kultur er ikke ønsket om å bli selvstendig alltid det ultimate målet. Derimot er verdiene og forventningene knyttet til å bli ivaretatt av familie og andre nære relasjoner. Videre tilsier vestlige verdier det motsatte hvor selvstendighet blir betraktet som det ultimate målet. Derfor er teorier og modeller utviklet av den vestlige verden ikke passende i en østlig kultur. Helseutdanningene – og en rekke andre utdanninger, må altså forbedre og utvikle vår praksis slik at menneskene kan bli møtt der de er. For det hjelper ikke at helsepersonell spør pasienten «hva er viktig for deg», da vi blir møtt med holdninger om at «den hvite frakken» vet best. Pasientens forventninger er derfor at ergoterapeuten/ helsepersonell skal ha svaret på hva som skal gjøres. Dette utfordrer helsepersonell og andre som har med seg vestlige utdanninger.

Kunnskapen studentene har opparbeidet seg gjennom arbeidet tar de med seg videre til masterstudie i helsevitenskap ved OsloMet. De har et ønske om å reise til Palestina for å gjøre datainnsamling til masteroppgaver høsten 2022.

Flere aktueltsaker