En forutsetning for å kunne gi tilpasset behandling og omsorg i livets sluttfase er at helsepersonell har kunnskap om pasientens sykdomshistorie og gjenkjenner mulige vendepunkter i sykdomsforløpet. Pasient og pårørende bør få mulighet til å forberede seg på at livet til pasienten går mot slutten. Helsepersonell må søke å imøtekomme den døende pasientens behov, samtidig lytte til pårørende, støtte dem og trygge dem i situasjonen slik at pasient, pårørende og personalet har en mest mulig gjensidig forståelse av situasjonen. – Nasjonale faglige råd (2018)
Når døden nærmer seg, ser en ofte en del typiske endringer hos pasienten:
- Søvnbehovet øker, uttalt økende tretthet
- Tiltakende fysisk svekkelse, økende behov for sengeleie
- Interessen for omgivelsene minker og bevisstheten sløres, mindre respons til de nærmeste
- Orienteringsevnen svekkes, med tidvis eller tiltakende forvirring
- Interessen for å ta til seg næring svekkes, etter hvert trengs det også mindre drikke
- Pasienten tar bare små slurker vann og har vansker med å ta tabletter
I tillegg vil det etter hvert tilkomme symptomer og tegn som tyder på at pasienten er døende. Slike endringer er:
- marmorering eller endring i hudfarge
- endring i respirasjon, som Cheyne-Stokes respirasjon eller surkling
- endringer i sirkulasjon
- at pasienten i lengre perioder ikke er kontaktbar
Les mer: – Nasjonale faglige råd for lindrende behandling i livets sluttfase – Helsedirektoratet
- Har du noen gang opplevd å være usikker på om pasienten er i terminal fase?
- Hva gjorde du da og hvordan påvirket det din trygghet i situasjonen?
- Hva ville du gjort om du kom i en lignende situasjon igjen eller for første gang?
- Hva gjorde dette med kommunikasjonen med pårørende?